tanker om flytting og livet ogsånn..

Når man flytter forsvinner alt man har bruk for. Når jeg flyttet la jeg de tingene jeg viste jeg hadde bruk for på lure steder slik at de ikke skulle forsvinne for meg. Etter å ha vært i livet i over 21 år burde jeg nå vite at det er slikt som gjør at ting forsvinner. Jeg burde kjenne meg selv såpass godt nå, jeg burde vite at jeg aldri har og aldri kommer til å huske disse lure stedene. Så hvorfor gjør jeg det hver gang? Hadde jeg funnet ting lettere hvis jeg, under pakkingen, uten en tanke hadde slengt ting oppi skuffer og bokser? Kommer jeg noen gang til å finne det ut? Eller er jeg dømt til å repetere det samme ubrukelige mønsteret for resten av livet. Mennesket er jo som kjent et vanedyr.. men er vårt dyriske behov for vaner så sterkt at det overskygger vår evne til utvikling? Da stemmebåndet vårt sank til fordel for evnen til å snakke, gav vi som kjent avkall på en rekke andre evner.. til gjengjeld fikk vi evnen til å dele tanker, kunnskap og ideer med hverandre. Utviklingen skøt fart. Aldri har det gått så fort. Har vi nådd høyden? Eller er vi bare blitt utolmodige. Vi har ikke lenger tid til å vente noen milliarder år på at naturen skal ta oss igjen. Skal noe bli gjort må vi gjøre det selv! Vi har rett og slett løpt jævlig fort og tatt evolusjonen igjen. Det er jo helt logisk at det ikke kan gå bra.